In the Mood for Love

Lengselen gjennomsyrer In the Mood for Love, der forløsningen ligger i de små gestene og drømmen om hva som var – eller det som kunne ha vært. Wong Kar-wais stemningsbaserte periodedrama uttrykker nostalgi i flere ledd; gjennom formidlingen av den vare kjærlighetshistorien som et fragmentert minne, men også i den detaljerte gjenskapningen av Hong Kong på 1960-tallet. De tidsriktige kostymene og produksjonsdesignet spiller en vesentlig rolle i Wongs sensuelle melodrama.

Handlingen i In The Mood for Love er lagt til Hong Kong, 1962. Her møtes herr Chow og fru Chen over flyttelasset, idet de tilfeldigvis flytter inn i samme leilighetskompleks, sammen med sine respektive ektefeller. Til tross for at bygget er fylt opp av familier og mennesker, henger det en aura av ensomhet over herr Chow og fru Chen, som begge opplever at de blir bedratt. Men felles skjebne blir etter hvert mer enn bare trøst, og en intens tiltrekning oppstår mellom dem. Med følelsene på den ene siden og behovet for ikke å bli som sine utro ektefeller på den andre, kjemper de for å bevare sin egen og hverandres ære. Denne kampen utgjør filmens spenning.

Det tause begjæret forsterkes av musikken, et instrumentalparti av Nat King Cole, som jevnlig gjentas i løpet av filmen og bidrar til en tematisk rød tråd. I samarbeid med sin faste fotograf Christopher Doyle følger Wong Kar-wai paret i sakte film idet de passerer hverandre i trange trappeoppganger, snakker om været i mørklagte gater, og hemmelighetsfullt diskuterer som de ville gjort, dersom de var virkelige elskere. Varme farger setter sterkt preg på en fortelling der avstanden rommer like mye som tiltrekningen, og fyller gapet med nyanser av sort og rødt, gjerne i kombinasjon med sigarettrøyk som stiger langsomt opp før den fordufter.

In the Mood for Love ble nylig restaurert i 4K og det er denne versjonen som nå presenteres på cinematekene.

Probably the most breathtakingly gorgeous film of the year, dizzy with a nose-against-the-glass romantic spirit that has been missing from the cinema forever.
A.O. Scott, The New York Times