Beau travail

Claire Denis’ mesterverk av en film.

Beau travail, som ble Claire Denis’ store gjennombruddsfilm, har blitt hyllet som en av de mest originale og vakre filmene som ble laget på 90-tallet, og har blitt stående som et lite mysterium av en film. Dette fordi den på en og samme tid er en åpen og en konkret film, som dermed inspirerer til å ses gjentatte ganger.

Og ikke minst er det spesielt at en slik ordknapp, abstrakt film om begjær og beherskelse blant en gruppe franske fremmedlegionærer i Djibouti har skapt slike henrykte reaksjoner. I motsetning til Denis’ tidligere, mer realistiske og selvbiografiske filmer, trekker Beau travail veksler på litterære, musikalske og filmatiske kilder. Til grunn for filmen ligger blant annet den homoerotiske novellen «Billy Budd» av Herman Melville, Benjamin Brittens opera basert på samme novelle og Jean-Luc Godards film Le petit soldat. (Kritikere har også påpekt likheter med både Jean Genet og Taxi Driver.) Beau travail har likevel mye til felles med Denis’ tidligere filmer, i sted (Afrika), tema (mannlig vennskap, seksualitet, ensomhet, forbudt begjær, kolonialisme, spenningen mellom Frankrike og Afrika, svart og hvit, menn og kvinner), musikkbruk (her med Britten og techno av Corona), den subjektive fortellerstilen og så videre.

Beau travail tar utgangspunkt i trekanthistorien fra «Billy Budd» om seksuell sjalusi, men forkaster i stor grad allegorien om godt og ondt. Denis er ikke så interessert i historien som i poetisk skjønnhet (formene, fargene og teksturen i landskapet, sjøen og menneskekroppene i naturlig lys), i ritualene og gestene til menn i isolasjon, og i undertrykkelsens psykologi. Beau travail er en nydelig og underlig film som bruser i takt med storheten i Brittens opera og den fascinerende, visuelt slagkraftige – nesten svimmelt vakre – koreografien av menneskekropper i bevegelse.

Beau travail ends with a thrilling and unexpected leap in a scene of frenzied Dionysian release. It is the perfect final gesture in a film that has the sweep and esthetic power of a full-length ballet.
New York Times