Cool Hand Luke

USA, 1967
Regi: Stuart Rosenberg
Medvirkende: Paul Newman, George Kennedy, Strother Martin, J.D. Cannon, Dennis Hopper, Harry Dean Stanton
Engelsk tale, utekstet
Aldersgrense: 15 år

Dette er en av de stiligste amerikanske 60-tallsfilmene, og en film som ikke har mistet noe av sin dirrende, fandenivoldske og følsomme vitalitet. Vi møter Paul Newman i en av sine aller beste roller som Lukas Jackson, en uhemmet og utemmet kjekkas som blir tatt for å herpe parkometre i fylla, og som ender i en fangeleir i Georgia sammen med andre lovbrytere. Her blir han del av en lenkegjeng som jobber på veiene i det flate og langstrakte Georgia-landskapet, under oppsyn av voktere som driver dem med streng disiplin. Det blir tidlig klart at Lukas er en egenrådig, obsternasig og sta ung mann som nekter å la seg herse med av hverken voktere og medfanger, noe som resulterer i både juling og respekt fra de andre.

Visuelt er Cool Hand Luke en drøm av en film, med de solstenkte og renskårne bildene filmet i Panavision og Technicolor, med svette, muskuløse mannskropper glinsende i sørstatssola, ofte reflektert gjennom pilotbrillene til en ordknapp jævel av en fangevokter. Det fysiske og kroppslige er et viktig element i det visuelle uttrykket, men samtidig har filmen en sårhet og en følsomhet som gir den en poetisk dimensjon. Paul Newman gjør en psykologisk finstemt fremstilling av den frihetssøkende og selvdestruktive hovedpersonen, og i mindre roller møter vi Harry Dean Stanton og Dennis Hopper – og ikke minst Strother Martin i rollen som kapteinen, som med den knirkete og guttaktige stemmen sin fremfører filmens mest berømte replikk: «What we have here… is failure to communicate. Some men you just can’t reach.»

I en av filmens ømmeste scener får Luke besøk av moren sin, kjederøykende og sengeliggende på lasteplanet til en bil, der hun gir oss omrisset av en familie som aldri har levd etter normene. «Luke, what did we do wrong?» Etter at han får beskjed om morens bortgang, setter Luke seg på senga med en banjo og fremfører en sår versjon av sangen «Plastic Jesus» - et av flere storartede musikalske øyeblikk i filmen, sammen med Harry Dean Stantons versjoner av sanger som «Midnight Special» og «There Ain’t No Grave Gonna Hold My Body Down». Filmmusikken er for øvrig ved Lalo Schifrin, som er mest kjent for temaet til Mission: Impossible, og som seinere satte sitt umiskjennelige preg på heftige og ekstremt stilfulle filmer som Bullitt og Dirty Harry.