Gullfeber

Engelske tekstplakater, norske undertitler

Gullfeber var Chaplins favoritt blant egne filmer. Han likte den så godt at han med overlegg unnlot å rettighetsbeskytte den, slik at filmen for alltid kunne være tilgjengelig for hans publikum. Som et resultat av dette er Gullfeber en av Chaplins mest sette filmer, spesielt i årene mellom 1952 og 1972, da Chaplins utestenging fra Amerika førte til at han trakk tilbake alle sine øvrige filmer fra offentligheten.

Chaplin tar i Gullfeber med seg sin landstryker-karakter til det frosne isødet i Alaska, der hardbarkede gulljegere gjennomgår store strabaser i jakten på gull og rikdom. Som vanlig er Chaplins landstryker en outsider i et miljø der egenskaper som godhet og følsomhet for menneskelige behov stort sett kommer til kort. Landstrykerens vennlighet overfor den misbrukte gledespiken Georgia står i sterk kontrast til dette miniatyrsamfunnets øvrige rollegalleri. Som for eksempel Georgias brutale kjæreste, som kun behandler sin kvinne som et sexobjekt. Eller Black Larsen, en mann så sulten på gull at han raner og dreper sine lykkesøkende kolleger.

Til tross for de seriøse moralske undertonene i filmen, kommer Gullfebers store popularitet fra kvaliteten og originaliteten i filmens mange klassiske komiske sekvenser. En av Charlie Chaplins mange sterke sider som komedieforfatter var hans evne til å skape comic relief ved å benytte kjente objekter i nye og overraskende sammenhenger. I en av Gullfebers mange kjente scener ofrer landstrykeren et av sine varemerker, og lager middag til seg selv og sin store, sultne venn ved å koke suppe på en av sine slitte, utgåtte sko. Landstrykeren putter skoen i gryta, og koker den med kjærlighet og ømhet, som om det var den største delikatesse. Skolissene svinger han rundt gaffelen som om det var den nydeligste spaghetti. Landstrykeren representerer drømmen og poesien i en isolert, materialistisk verden, når alt er som mørkest. Samtidig er scenen typisk for Chaplins evne til å lage stor komedie ut av de mest elementære menneskelige behov – som kjærlighet, sult og omsorg.

Gullfeber danner på mange måter en overgang mellom Chaplins tidlige lette komedier, og hans mørkere og mer modne samfunns-kommenterende filmer, som skulle komme utover 30-tallet. Gullgraversamfunnets grådighet og brutalitet blir kontrastert mot landstrykerens romantiske svermeri for Georgia. Men denne gangen lar Chaplin romantikken seire.