Livet etter døden

Livet etter døden handler om sorg, hvor ulikt vi sørger og i ulik takt. Men tross det triste er det også en morsom film. Den trøster som en varm klem og hører til Härös beste.

"Når sorgen rammer oss, slipper vi den da til? Hvordan sørger vi? Lar vi andre ta del i sorgprosessen? Stor tematikk, altså, presentert i en av de minste filmene jeg har sett på lenge. Det er ingen negativ karakteristikk."
"Livet 1:1, på stort lerret."
Britt Sørensen, Sørensens Filmservice

Livet etter døden bygger på regissør Klaus Härös egne opplevelser etter at hans mamma døde da han var i 20-årsalderen.
Derfor begynner filmen med en tekstplakat som opplyser oss om at alle eventuelle likheter med virkelige personer er med vilje.
Et lite ironisk vink som angir tonen for det som deretter følger.
Det hele begynner i totalt mørke der vi hører en stillferdig, sorgfull vals på piano. Vi ser et par billykter dukke opp, en liten varebil kjører på en smal og krokete landevei og stopper ved et mørkt hus.
I bilen sitter Nisse (Peik Stenberg) og Stefan (Martin Paul), far og sønn. De kommer fra sykehuset i Helsingfors der Nisses kone og Stefans mamma Leila akkurat har dødd.

Ikke en rolig stund

Nå er det handling som gjelder for Nisse. Han vil få begravelsen kjapt unnagjort, han har nemlig sørget ferdig allerede under Leilas sykdomstid.
Det som stresser ham er alt det praktiske som må fikses, finne en begravelsesplass, velge kiste, og bilen som burde vaskes.
Når da telefonen begynner å ringe og blomsterkransene velter inn blir Nisse irritert. Hvem er alle disse menneskene som vil ta del i sorgen? Hva vil de? Hvorfor er det så vanskelig å forstå at han og sønnen vil holde begravelsen i stillhet?