Mammaen og horen

3 t 35m (215 minutter)
Frankrike 1973
Regi: Jean Eustache
Medvirkende: Jean-Pierre Leaud, Jessa Darrieux, Jean Douchet, Berthe Grandval og Bernadette Lafont.
Fransk tale, tekst: Norsk

Den unge Alexandre (Jean-Pierre Leaud) tilbringer sine dager med å høre på musikk, forsøke å lese Proust, treffe venner, sitte på Café Flore eller Deux Magots og å ligge med jenter. Han lever på de jentene han treffer. For tiden er han sammen med Marie, som eier en butikk. Alexandre har nettopp blitt dumpet av Gilberte, som han elsker, men han treffer snart en ny jente, Veronika, en seksuelt frigjort sykepleierske. Han, Marie og Veronika får i stand en ménage-à-trois, men etter hvert tar de indre spenningene i trekløveret overhånd, og de må sette seg ned og diskutere mulige alternativer. Veronika bryter sammen og sender seg selv ut i en lang monolog hvor hun gråtende forteller at hun avskyr sin egen livsførsel, at ingen av hennes tidligere forbindelser har betydd noe som helst, og at det eneste hun har å se frem til er å bli mor. Deretter blir hun gravid, og Alexandre befinner seg i samme situasjon som han gjorde med Gilberte. Men mister han Veronika også?

Mammaen og horen er på mange måter et oppgjør med idealene fra ‘68. Eustache byr på et nøkternt og tidvis smertefullt blikk på den tomheten som oppstod i kjølvannet av den åndelige og seksuelle frigjøringen, når 60-tall ble 70-tall og Paisley-fargene bleknet. Vi møter et knippe mennesker som prøver å leve ut idéen om fri kjærlighet, men som erfarer at de fremdeles bærer med seg tradisjonelle holdninger til sex og samliv. De har mistet retningssansen, og prøver å finne en emosjonell og intellektuell kompassnål som kan guide dem videre i livet. «Et resymé av handlingen i filmen gir ikke noe som helst inntrykk av filmens ambisjoner og muligheter», har Jean Eustache sagt. «Mitt tema er nettopp den måten betydningsfulle hendelser smyger seg inn i rekken av betydningsløse hendelser på.»

Mammaen og horen er noe så sjeldent som tre og en halv time hovedsaklig bestående av dialog, monologer, historier og bekjennelser. Og det er voldsomt fengslende. Eustache har selv skrevet hvert ord i manus, og imponerer med sin skarpe observasjonsevne og sin teft for både det vittige, det triste, det irriterende, det provokative og det erotiske - og det er en prestasjon det står respekt av.