Samlerne og jeg

Agnès Varda døde i 2019, og etterlot seg da en utrolig rik filmografi. Allerede i debuten La pointe courte i 1954, viste hun en vilje til å forene perspektiver eller blande kategorier, noe som kom til å gå som en rød tråd gjennom karrieren hennes. Hun vekslet mellom fiksjonsfilm og dokumentarfilm, i spillefilmene inkorporerte hun dokumentariske elementer og i de mest personlige dokumentarene trakk hun linjer til store politiske og sosiale tema (krig, fattigdom, abortkamp, kvinnefrigjøring og så videre). Med sin fotografbakgrunn var hun også opptatt av å la stillbildet og det levende bildet møtes. Men uansett form, utmerket alle filmene seg med Vardas lekenhet, observasjonsevne og konseptuelle kraft.

Samlerne og jeg er både en dagbok og et essay, personlig og politisk på samme tid, en underholdende men dypt reflekterende film gjennomsyret av Vardas egen eksentriske humor og entusiasme. Vi følger Varda på en reise rundt i Frankrike, der hun i selskap med et lite DV-kamera drar omkring for å spore opp og dokumentere en alternativ kultur. Denne kulturen består av samlere, folk som finkjemmer velferdssamfunnets bakevjer for å redde ting kastet av andre, ting som fremdeles kan brukes. Noen gjør det fordi det er gøy, andre gjør det av nød, noen gjør det i sinne, andre gjør det på djevelskap.