Stalker

Andrej Tarkovskijs filmer åpner dørene til en gåtefull billedverden mettet med religiøse og filosofiske betydninger. Regissørens uttalte mål er å løfte tilskueren ut av hverdagens vanetenkning og åpne for nye erkjennelser. Og sjelden treffer han oss så direkte som i Stalker - en film om en reise til virkelighetens yttergrenser.

Den ytre handlingen i Stalker kan tolkes som en allegori over forholdet mellom kunst, vitenskap og tro. Stalkeren ser det som sin oppgave å spre håp og tro til menneskene. Ved filmens begynnelse har han nettopp sluppet ut av fengselet som følge av sin Stalker-virksomhet. Han har en vanskapt datter, antakelig som en direkte følge av hans mange opphold i sonen, men er ikke i stand til å gi opp arbeidet sitt. Forfatteren og vitenskapsmannen er desillusjonerte representanter for det moderne industrisamfunnet. Begge håper at en reise i sonen skal gi dem ny livsgnist. Men våger de å ta skrittet fullt ut?

I årene som har gått etter at Stalker hadde premiere i 1979 har kritikere og filmvitere gått på jakt etter skjulte meninger i filmen. Særlig sonen har fått mange forskjellige tolkninger. Tarkovskij selv om saken:

"Jeg er ofte blitt spurt hva sonen er, og hva den symboliserer. Sonen symboliserer ingenting. Like lite som noe annet element i filmene mine. Sonen er en sone, den er livet. Og en mann som forsøker å ta seg gjennom den vil lykkes eller mislykkes, alt avhenger av ens egen selvrespekt og evne til å skille mellom vesentlig og uvesentlig."